I går hadde jeg en løpetur fra Viggohytten og hjem, over Eikelifjell og ned til veien mellom Spelhaugen og Nipedalen. Jeg stakk rett over veien og inn i skogen på andre siden, opp på en haug og hadde en fantastisk fin tur i ukjent terreng. Her går det stier på kryss og tvers, det er bare å slippe seg helt løs, løpe etter innfall og lyst. Kanadaskogen er stor, men man går seg jo aldri helt vill, for ett eller annet sted kommer man seg jo ut.
Det er deilig å gå på fjellet, men av og til er det en skog som må til. I går følte jeg at jeg var Putte i blåbærskogen, eller en annen type Elsa Beskow-skog, det var så stille, trærne var så høye og gamle, skogbunnen så fin med blåbærlyng og brake, gress og mose.
Skogen er gammel, så trærene er høye, tykke stammer. Mest furu, men som jeg har sagt i innlegget om Eikelifjellet, er det også mange fine løvtrær der, blant annet mange fine eiker. Skogsområdet er jo også nokså stort, så man kan holde på der inne i mange timer!
Så fint innlegg. Da jeg var gutt gikk vir tur i Kanadaskogen; inn fra veienen, og rundt Svartekjernet. Det er mange år siden jeg har sett dem nå, men det er noen utrolig store furuer der et sted. Lurer på om jeg hadde klart å finne dem igjen.
SvarSlettArild
:-)
Hei, det er en veldig fin tur. Jeg skal gå den på nytt når jeg er hjemme fra ferie, og se spesielt etter store, flotte furuer.
SvarSlettFuruer er vel det treet som man blir mer og mer glad i ettersom man ser det i all sin variasjon og all sin enkle, stødige og solide prakt!