Mitt svar på spørsmålet: Hvorfor må jeg vite dette?

En nøtt: Hvilke trær er plantet i Lars Hillesgate? Vokser på
begge sider av veien!

Hvorfor må jeg vite dette? Hva er nyttig og unyttig kunnskap? Einar Johan sendte meg en epost etter forrige innlegg og skrev med store bokstaver: "Man trenger ikke vite NOE om trær".  



I granskogen - Langeskogen.
Slik er det med plantet skog.
Ikke noe sted for langsom og privat elskov
som i "Guds bamhjertiget, Vargskinnet".
Heller ikke som i sangen:
"den ville graneskog / er nu så deilig sval"

Ser ut som en scene fra "The Road"



Å se forskjeller. Det er noe av det viktige man kan lære i livet. Livet blir bedre om vi ser forskjeller på ting. At menneskene rundt oss trer fram med sine ulikheter og variasjoner. Å gå på et galleri og se på bilder kan være fint. Å gå der samen med noen som har kunnskap og kan peke på det spesielle og unike i de ulike verkene, det er kjempeflott. Som 25-åring var jeg i Italia med Inga, som hadde studert kunsthistorie. Hun lærte meg hvordan jeg skulle gjenkjenne renessansebygg. Det var stor forskjell på å gå rundt i Firenze etter det. Det handler også om å se forskjeller, å gjøre verden omkring rikere.

Kulturkunnskap. Når folk ikke ser forskjell på trær, hva ser de for seg når trær blir nevnt? Hillevi og Trond (Guds bamhjertighet / Ekman) elsker under en gran. Det er forskjell på å krype inn under en stor gran med grener som subber i bakken, og en furu med grener som vender oppover. For privatlivet, mener jeg...



Smak på dette:
"Eg er grana, mørk og stur / du er bjørka, du er brur / under fager himmel / Båe er vi norsk natur" (Tor Jonsson) og dette:

"Eg er treet, mørk og stur / du er treet, du er brur / under fager himmel. / Båe er vi norsk natur". Litt upresist, spør du meg!

En annen ting er kunnskap om miljøet. Vi vet at mange arter forsvinner fra floraen vår. Men hva gjør det? Hvilken rolle spiller det at artsmangfoldet er truet, vi som ikke engang ser forskjeller på de mest vanlige trærene? Eik, lønn, furu, gran, bjørk, selje etc--) Det er grønt. Det får holde!

Jeg leste i dag på forskning.no at asken er truet av plutselig truende sopp! Hva er en ask?



Hvorfor må jeg vite dette? Om nyttig og unyttig kunnskap.

Elin tar den store blad-testen

Det irriterer min sønn at han, på tur, får et spark bak når han ikke kan svare for seg om forskjellen på gran og furu og andre trær.
- Eg trenger ikkje vite dette! utbrøt han irritert for noen uker siden. - Det er ingen som trenger å vite noe om trær!



To trediggere



Vi var på hytten i helgen, noen vennefamilier. Min venninne Elin og jeg hadde en liten tur, og plukket blader fra følgende trær: Bjørk, bøk, eik, lønn, selje, hassel, hestekastanje, apal, furu, gran, kristorn, rogn, osp og or. (En imponerende samling på et så lite område!) Så hadde vi en liten spørre-runde blant de voksne, der vi holdt opp blad for blad: hvilket er dette?  Hvilket er dette? Ikke overraskende var nivået forsmedelig lavt. Bare Jan-Helge visste svarene på det meste.

Litt senere, rundt bålet, sa han likevel:

- Men eg har ofte tenkt at det er heilt unyttig kunnskap!
Og dermed brøt spetakkelet løs!
Hvorfor trenger man i det hele tatt vite noe? Hva er nyttig kunnskap, og hva er unyttig? Er kunnskap om planter mindre viktig enn f.eks historisk kunnskap, eller kunnskap om land man aldri kommer til å  besøke? Byer i Belgia? Er kunnskap et gode i seg selv? Er det viktigere å lære barna om "internett" enn å lære dem om naturen vi har rundt oss? Hva trenger vi å vite? Hvorfor trenger vi å vite? Kan du svare på spørsmålet under det nederste bildet? Og hva er feilen? Om det er?


Hva er dette treet? Er det
1)  Eg er grana, tung og stur; eller 2) Du er bjørka, du er brur; eller
3) Farmora i furua; eller 4) Og vesle lerka, du hev det so?

  

Jeg liker barken på trær. Dens mangel på mønster

Bark fra Lerk (Fjøsanger, bueskytterbanen)

Jan Erik Vold sa: "Jeg liker barken på trær. Dens mangel på mønster" (Fra Furukonglesang)



Bjørk, roklubben på Os



Bjørk

 



Lønn (Nordnesdalen)




Furubark (Langeskogen)



Lind med bark og mose og bregner





Der stien tar slutt -kanskje mitt yndlingsdikt av Stein Mehren

Der stien tar slutt
Først der kommer det skjulte
tilsyne
En sten - minnet om et ansikt
eller en forstening
av et hjertes siste slag...
Røtter - årer i et knoket hånd
som hemmelig bærer skogen
Masker - ansikter som ligner uttrykk
inne i deg selv

Der stien tar slutt
kan du finne: Tømmervelter
lik utbrente bål som ennu gløder
Stubber, der kvae ennu står tent
som lys fra jordens indre
Tømmer, kilder, langt inne i skogene

som feber, sår fra en uhelbredelig

skjønnhet i døden og lava

fra liv som langsomt slukner

Liv som begynner på nytt!

Der stien tar slutt
må du virkelig videre. Skyve
grenene tilside og gå
ut mot verden
Er det ikke som å overvinne seg selv
som å gå dypere inn i seg selv?

Og gjense der inne
alt som omgir oss: Øyeblikket

da du kan legge din munn mot denne kilde

og selv bli kilden...

Fra Stein Mehren: Samlede dikt 1960-1967

Kanadaskogen - løp eller gå deg bort!

 

I går hadde jeg en løpetur fra Viggohytten og hjem, over Eikelifjell og ned til veien mellom Spelhaugen og Nipedalen. Jeg stakk rett over veien og inn i skogen på andre siden, opp på en haug og hadde en fantastisk fin tur i ukjent terreng. Her går det stier på kryss og tvers, det er bare å slippe seg helt løs, løpe etter innfall og lyst. Kanadaskogen er stor, men man går seg jo aldri helt vill, for ett eller annet sted kommer man seg jo ut.

Det er deilig å gå på fjellet, men av og til er det en skog som må til. I går følte jeg at jeg var Putte i blåbærskogen, eller en annen type Elsa Beskow-skog, det var så stille, trærne var så høye og gamle, skogbunnen så fin med blåbærlyng og brake, gress og mose.

Skogen er gammel, så trærene er høye, tykke stammer. Mest furu, men som jeg har sagt i innlegget om Eikelifjellet, er det også mange fine løvtrær der, blant annet mange fine eiker. Skogsområdet er jo også nokså stort, så man kan holde på der inne i mange timer!

Det er fint med alminnelige trær og alminnelige folk

 

Vi snakket om mennesker, forskjellighet, vellykkethet, utseende. Min skjønne og kloke venninne Synne sa: "Men når det kommer til stykket så gjelder det å sette pris på og glede seg over menneskene i alle sine fantastiske variasjoner. Det er det som er det flotte med mennesker!"

Når jeg går rundt og gleder meg over trærne rundt meg, er jeg ikke på jakt etter det høyeste, det eldste, det sjeldneste, det vakreste. Det er ikke enerne jeg søker. Jeg gleder meg rett og slett over trærene der de står, slik de står. Det er ikke vanskeligere enn det. Skogen er fin for meg.

 Selv trær av samme sort, som vokser på samme sted, har et uttall av varianter og variasjoner, i grener og stammer, i barken, i voksemåten. Furuene strekker sine lange kraftige stammer mot himmelen og kneiser masjestisk - men jeg liker jo vel så godt de små, morsomme, med stammer og grener bøyd i alle retninger. Så fornøyd med seg selv, jeg ser jo at når furuen vokser, viser den fingen til all verden!

Alltid vil vi være noe helt spesielt. Den flinkeste. Den klokeste. Den vakreste. Den raskeste. Den morsomste. Hva er ditt spesielle talent? Finn og dyrk dine sterkeste sider. Hva er du god til? Fikk du beste karakter? Tjener du mest? Liker du å synge? Du må stille i Norske talenter. Skriver du dikt? Skal du utgi dem? Gitar? Skal du opptre? Nei, jeg er jo bare en hobby-maler --- Det er jo trist at det skal være sånn! Alt man ikke skal drive med noe om man ikke er best i det!
                            

Rognen er lett og fornøyd med seg selv, vet kanskje ikke at hun er gammel, sliten og halvdød uten at hun noengang rakk å bli stor. Hun løfter glad sine grønne grener opp mot himmelen tross alle de grå som har gitt opp. "Her står jeg, og det er fint!"  

 

Trærne strekker seg oppover, makelig og avslappet, enten de kommer til å bli størst og vakrest og eldst, eller ikke. De står der i skogen, og utgjør en skog, og det er så deilig å være der inne, sammen med dem. I alle variasjoner, sorter, voksemåter, voksesteder. Sånn er det kanskje å være et tre!

 


En helt alminnelig bjørk fra lekeplassen.
Men fin! Det er den!

 
 

En helt alminnelig hassel. I stien opp mot Eikelifjell.
Men ingen hassel er vel alminnelig? Så små og vifteformede der de står!

Anbefalt tur gjennom eventyrskog - Eikelifjellet - fra Spehaugen til Viggohytten

Turen til Viggohytten over Eikelifjellet har mange gode sider: 

• Fint og kupert. Starter med noen gode oppoverbakker, så litt opp og litt ned. Fin sti. Litt vått noen partier
• Passe lang - det tar ca en time å gå fra parkeringsplassen til Viggohytten
• Om søndagene selges det vafler på Viggohytten, samt kaffe, saft og kanskje andre ting?
• Man kan komme til Spelhaugen med buss (ni eller 20), og gå videre til Melkeplassen, f.eks, eller parkere og gå tilbake samme vei eller en litt annen vei
• Veldig fin skog - det er som å gå i en eventyrskog! 
• Prøv noe nytt, du har sikkert ikke gått den før!

Fra Spelhaugen og opp mot Eikelifjell er det mange nydelige eiketrær, noen virkelig gamle og flotte. Se treet der skiltene er festet, det er hult på baksiden. På stien rett overfor dette treet vokser det en nydelig, vifteformet hassel. Så må man gjennom et trist granparti, men det er mye fin mose der. Og så kommer man til et langt parti som er veldig spennende, med furutrær med de underligste formasjoner. Disse, og de mange nedfalne, døde trærene, gjør dette til en tur gjennom et eventyrlandskap. I et søkk er det en gammel ospelund, der kan man stå stille og høre lyden av tusenvis av ospeblader som rasler i vinddragene.

Lind - lind - overalt hvor jeg ser er det lind!

Jeg har fått lind på hjernen. Overalt hvor jeg snur meg ser jeg lindetrær. På skoleplassen på Søreide! Ved Oasen. Og overalt i byen. Lind!  De fleste lindetrærene i byen er beskåret, men det er også store, flotte eksemplar av fullvoksen lind. Mye parklind, men også vanlig lind.

Har du sett de to kjempestore lindetrærene på hver sin side av Musikkpaviliongen?  

Hvor har øynene mine vært, at jeg ikke har sett hvor ufattelig mye lindetrærene er brukt i byen. Og så rart at det nesten ikke er noen som kan gjenkjenne en lind. 

Kanskje fordi linden har mange former. Skulpturelle stammer på nylig beskårede trær. Runde former på trær som har vært beskåret for noen år siden. Store, kjegleformede trær som har fått vokse fritt.  

Det er to blad i Norge som er hjerteformet. Det er bjørkebladet, og det er lindebladet. Lindebladet er større enn bjørkebladet, og parklinde-bladet er størst. Men tenk på hjertet. Tenk på hjerteformen. Da husker man det.

Rundt hele Lille Lungegårdsvann er det plantet rekker / alleer med lind. De fleste er beskåret, men det er også fullvoksne linder her, f.eks ved 

Bergen Rhododendrarium ved Kaigaten/Biblioteket, og i andre enden av Kaigaten er det også flotte store linder.

I Olav Kyrres gate, bak kafeen Michelsen, vokser det flere vanlige linder, ubeskåret. På andre siden av gaten står det en rekke med parklind, beskåret i år. Umiddelbart ser det ut som helt ulike typer trær, men det er lind, lind, lind!

Vin,Syrin og Wergeland!

EN SOMMERQVEL UNDER SYRINGEN

Kom Kjærlighed, kom imorgen igjen
kom med dit Taare-
blus, med dets Røg af hvirvlende Klage,
kom til din Ven!

Da Tusmørket faldt, en Geist mig iskjul
hvisked: "til Vinen
trænger du, liig til Regnskyen den Asp, som
staaer der saa guul."

Den Viismand Fornuft sig kaldte: hans Had
følger dig, Elskov.
Fly, min Veninde! Ranken har mørkgrøn
Galde for Graad.

Et Bægerblus svang han: meer jeg ei saae

Elskov, din Stjerne.
Snart jeg i disse kjølige Skygger
syngende laae.

Syringen med Viinkalk-blomsterne staaer
her som en Svend, mens
jeg nu en Purpurkaabe af Viin om
Kummeren slaaer.

En Abild med Honningblomster-fad er
mig som en Terne.
Længe i Vinen Aftenens Stjerner
kige -- Eja!

Lad Morg'nen sit Kobberskjold høit i Øst
række, og Dag, som
rødvinget Fugl, slaae syngende høit mod
Himmelens Hvælv!

Lad komme en Dag, som Eivind, der høit
sagde: "nu, Konge,
Tid ei at drikke!" -- Seilet paa Hav og
Skjolde han saae --

Da Sukke vil komme, Skibene liig
sorte i Taagen.
Adelsteen liig, jeg seirer med Pilen
dybt i mit Bryst. --
     

Jeg derfor Natten maa elske, som
kaster til med sit Muld 

hver Rynkegrav, hulet for Taarerne,
som falde ned der, som hvide
Dødningehoveder.
     
Se, mens jeg sværmer om Natten, maa
Sorgen, iiskold som Kalk,
vaage i min tomme Seng.
 -- Lædsk den blot med lidt Graad, saa har du
Elskov for Sorg; thi større Forskjel
er der ei mellem de Tvende vel!

 

  Det er to syriner på bildene her, en hvit og en lys lilla, begge fra egen hage. Jeg er veldig stolt av disse og liker dem hele året. De blomstrer nydelig, dufter nydelig. Om sensommeren, høsten og vinteren henger fargede jeg lykter i grenene når det er mørkt. Om sommeren ligger jeg og sover middag under mitt syrintre. Da tenker jeg ofte på dette diktet av Henrik Wergeland.

Røtter - de som er over jorden

Ved vestenden av HF-bygget, mellom HF-bygget og parkeringsplassen, har røtter fra trærene omkring lagt seg i sprekkene mellom hellene og formet seg i rette mønster. Det er flott å se på, men blir kanskje tatt vekk nå når plassen rundt HF-bygget rustes opp (med asfalt..).
Iallefall, verd å ta en liten kikk på disse fine mønsterene, ikke ofte man ser så kvadratiske og velregisserte røtter!

Og slik er det vi pleier å se røtter. I stiene i skogen, i vill uroden, livskraftig og rotete og veldig nydelig. Gøy å løpe på, så lenge det ikke er for vått.