Jeg parkerte bilen og trakk pusten, forsøkte å samle meg, var litt stresset. Da falt blikket mitt på hekken på andre siden av veien, en hagtornhekk. Eller først så jeg fuglene: svarttrost, gråstrost, nøtteskrike. Det var liv og røre i hekken. Fugleglede, fuglelykke. Jeg tenkte: Høsten er en fin tid for en liten fugl. Så så jeg nøyere på hekken. Hagtorn! Det er så fint!
I huset jeg bodde før, i Sandeidbrotet, hadde vi en kjempefin sibirhagtorn i hagen. Den blomstret så nydelig om våren! Fantastisk. Jeg sitter nå og føler på at "hvorfor har jeg ikke en her?" Kanskje jeg bør plante en?
Den litterære allusjonen er til
På sporet av den tapte tid, Marcel Proust. I farten kan jeg ikke nevne alle hagtorn-referansene der, men om jeg husker (og jeg husker, men vagt), så snakker vi her om de vanlige hvite, tror det dukket opp noen rosa? og dukket det opp noen fylte, til motsetning fra de enkle... Nåja, jeg har vært mer opptatt av Prost og de deilige klærne (se mitt gml innlegg om
Madam Swanns morgenkjoler), enn de deilige blomstene... Men iallefall, allerede i første boken, Veien til Swann I, møter vi hagtornen første gang... (min venn, hagtornen.. sier han det et sted, høres ut som Wergeland). Og selv om jeg her har hagtorn og høst, og ingen bilder av deilige hvite blomster, så siterer jeg flittig:
Det var i "Maria-måneden" at min kjærlighet til hagtornblomstene for første gang ble vakt. De var ikke bare til stede i kirken, å denne hellige grunn som vi alle fikk lov til å betre; anbrakt på selve alteret; uadskillelig forbundet med liturgiens mysterier som de var delaktige i, slynget de ut og inn mellom alterets kandalabre og hellige kar sine grener, som var bundet sammen på langs til et overdødig flettverk, og som forekom ytterligere vakre på grunn av det takkete omriss på bladverket på hvilket der som på et brudeslør var strødd ut et dryss med små buketter av lysende hvite knopper. Men, uten at jeg turde sende dem annet enn enkelte stjålne øyekast, følte jeg at denne festlige dekorasjon var levende, og at det var naturen selv som, ved å skjære til bladenes takkete kant og ved å strø ut dette hvite blomsterdryss, hadde latt utsmykningen bli verdig dette som på en gang var en folkelig forlystelse og en religiøs høytid. Litt høyere oppe hadde enkelte blomsterkroner med ubekymret ynde foldet ut sine blader, og som en siste slørete pynt bar de så skjøedesløst buketten med støvdragerne, som var fine som spindelvev og likesom hyllet hele blomsten
-- det er mer om blomstene, mye mer, men siden Proust er mer utbroderende enn egentlig kort og konsis, så får det holde (og det til tross for at jeg nå, litt senere i samme bok, fant akkurat dette vidunderlige møtet med de rosa hagtornene, enda skjønnere enn de hvite... ).
 |
Vakker, stor hagtorn utenfor Domkirken, Bergen.
Tatt 25. oktober 2011 |
Så mens vi gleder oss til våren og hvit hagtorn, kan vi nå nyte de vakre snodde grenene, de flikete bladene og de skinnende bærene... Og om jeg husker rett, så blir bladene vakkert gule, før de faller av.. Se deg rundt, de er overalt!
(Men fuglene, de fløy da jeg kom---)
Populært i hekk. 
Jeg parkerte bilen og trakk pusten, forsøkte å samle meg, var litt stresset. Da falt blikket mitt på hekken på andre siden av veien, en hagtornhekk. Eller først så jeg fuglene: svarttrost, gråstrost, nøtteskrike. Det var liv og røre i hekken. Fugleglede, fuglelykke. Jeg tenkte: Høsten er en fin tid for en liten fugl. Så så jeg nøyere på hekken. Hagtorn! Det er så fint! 
Jeg gikk og tenkte på om hvert menneske har "sitt" treslag, eller ligner på et tre.
Jeg hadde egentlig bestemt meg for bare blogge om norske trær, men jeg gjør et lite unntak for de fantastiske lønnetrærene i den lille middelalderlandsbyen Céret, Frankrike. Vi er i en liten fransk middelalderby ved grensen til Spania, og mellom de vakre husene og gamle murene er det de mest fantastiske lønnetrær. De er så høye, stammene er så brede og så krokete at det ser ut som om trærne var her først. Og husene vokste opp rundt dem! Dette er nydelig! Blandingsfølelsen mellom skog og by og gammel natur og gammel kultur. Det er herlig. Det gir en fred. 
Så da jeg hadde lært meg almen, tenk hvordan det føltes: Vi gikk fra Øyno i Etne, mot Blomstølen, en T-merket sti gjennom skogen. Lett regn, sommerkveld. Gammelt kulturlandskap og styvede trær langs stien, et kulturlandskap som ikke lenger blir holdt som det en gang ble. Så på en liten glenne står de der. To fantastiske, gamle, styvede almer. Jeg hadde nettopp lært almen å kjenne, så dette var mine aller første almetre i naturen. "Det er alm! Det er alm!" Alle ble revet med, dette var annerledes, dette var spesielt.
