Det er så mye å si om lindetreet! Og her er det også mye å hente i litteraturen. Og i gatene i Bergen. De nydelige alleene. Den første sommer vi flyttet her jeg bor stod det et nydelig lindetre, hos naboen. I motsetning til de fleste lindetrær jeg har sett, var dette ett som hadde fått vokse fritt, uten å bli
styvet noengang, tror jeg. Og det blomstret så fantastisk. Og spredte en duft over hele gaten. Det var bare den sommeren det gjorde det, og etter noen år tok naboene det ned, siden det spredte seg ut over veien og inn i telefonkablene. Trist.
Ellers er eventyret om Tro og Utro den historien jeg husker best om linden. Brødrene Tro og Utro la ut på ferden, hver med sin nistepakke. Og Utro foreslo at de først skulle spise Tro sin, så etterpå Utro sin. Og det gikk Tro med på. Men da matpakken til Tro var spist opp, ville ikke Utro dele. I stedet stakk han øynene ut på broren sin, tok skreppen på skulderen og forsvant, og etterlot broren sin blind og blødende i skogen. Tro famlet blind omkring i skogen, til han fant et lindetre. Der klatret han opp og satt hele natten - dette var Jonsoknatt. Og om natten satt Bjørnen og Ulven og Reven og Haren og fortalte historiene om Kongen av England. Og om morgenen, den lyseste morgenen i året, gjorde han det han hadde hørt fra det de sa: han tok duggen fra lindebladene og smurte dem på øynene, og ja - da ble han helbredet og kunne se igjen!
Tro og Utro - les hele eventyret her!
Lindetrærene utenfor Sydneshaugen skole har blitt klippet i vinter, og står nå som nakne skulpturer rundt bygningen. Snart vil det skyte opp skudd og de vil stå der som grønne pønkere, med sine kjappe, korte sveiser.
Den vakreste og mest trolske lindeallen jeg har sett står utenfor Haraldsplass sykehus. Når jeg går Syvfjellsturen skal jeg ta noen bilder og legge ut.
Som sagt, det er mye mer å si om linden.
Elisa og jeg snakket litt om seljetreet i dag. 
Det er så mye å si om lindetreet! Og her er det også mye å hente i litteraturen. Og i gatene i Bergen. De nydelige alleene. Den første sommer vi flyttet her jeg bor stod det et nydelig lindetre, hos naboen. I motsetning til de fleste lindetrær jeg har sett, var dette ett som hadde fått vokse fritt, uten å bli styvet noengang, tror jeg. Og det blomstret så fantastisk. Og spredte en duft over hele gaten. Det var bare den sommeren det gjorde det, og etter noen år tok naboene det ned, siden det spredte seg ut over veien og inn i telefonkablene. Trist. 
I Deverry-sagaen spiller Katarina Kerr på keltisk mytologi der hasselen er en dør til andre verdener. Etter det kan jeg ikke se et hasseltre uten å få en liten spenning i meg! 
På Knappen vokser det hasseltrær. På en liten glenne, ved en kanonstilling fra krigen og noen ruiner. I et strekk på kanskje hundre meter har jeg sett fire hasseltrær. 
Og her er min egen hassel, en blodhassel. Så om jeg vil delta i "The Wild Hunt" med Dallandra og Evandar, er mulighetene her! Kanskje? 
På lekeplassen står en selje. Jeg er så bekymret for trærene på lekeplassen! Før eller siden kommer det handlekraftige menn med motorsag, for å "få sol". Men tenkt da på alle de gangene vi har flyttet bordet inn under treet, for å beskytte oss mot lett regn mens vi har drukket kaffe og pratet med naboer! Og hva er en lekeplass uten trær? 
"Man ser ikke skogen for bare trær", sies det. 