Det er fint med alminnelige trær og alminnelige folk

 

Vi snakket om mennesker, forskjellighet, vellykkethet, utseende. Min skjønne og kloke venninne Synne sa: "Men når det kommer til stykket så gjelder det å sette pris på og glede seg over menneskene i alle sine fantastiske variasjoner. Det er det som er det flotte med mennesker!"

Når jeg går rundt og gleder meg over trærne rundt meg, er jeg ikke på jakt etter det høyeste, det eldste, det sjeldneste, det vakreste. Det er ikke enerne jeg søker. Jeg gleder meg rett og slett over trærene der de står, slik de står. Det er ikke vanskeligere enn det. Skogen er fin for meg.

 Selv trær av samme sort, som vokser på samme sted, har et uttall av varianter og variasjoner, i grener og stammer, i barken, i voksemåten. Furuene strekker sine lange kraftige stammer mot himmelen og kneiser masjestisk - men jeg liker jo vel så godt de små, morsomme, med stammer og grener bøyd i alle retninger. Så fornøyd med seg selv, jeg ser jo at når furuen vokser, viser den fingen til all verden!

Alltid vil vi være noe helt spesielt. Den flinkeste. Den klokeste. Den vakreste. Den raskeste. Den morsomste. Hva er ditt spesielle talent? Finn og dyrk dine sterkeste sider. Hva er du god til? Fikk du beste karakter? Tjener du mest? Liker du å synge? Du må stille i Norske talenter. Skriver du dikt? Skal du utgi dem? Gitar? Skal du opptre? Nei, jeg er jo bare en hobby-maler --- Det er jo trist at det skal være sånn! Alt man ikke skal drive med noe om man ikke er best i det!
                            

Rognen er lett og fornøyd med seg selv, vet kanskje ikke at hun er gammel, sliten og halvdød uten at hun noengang rakk å bli stor. Hun løfter glad sine grønne grener opp mot himmelen tross alle de grå som har gitt opp. "Her står jeg, og det er fint!"  

 

Trærne strekker seg oppover, makelig og avslappet, enten de kommer til å bli størst og vakrest og eldst, eller ikke. De står der i skogen, og utgjør en skog, og det er så deilig å være der inne, sammen med dem. I alle variasjoner, sorter, voksemåter, voksesteder. Sånn er det kanskje å være et tre!

 


En helt alminnelig bjørk fra lekeplassen.
Men fin! Det er den!

 
 

En helt alminnelig hassel. I stien opp mot Eikelifjell.
Men ingen hassel er vel alminnelig? Så små og vifteformede der de står!