Lindealle - trolltrærnes alle - vakker uansett

Verdens vakreste alle er vakker uansett årstid... Troll-knyttenevene strekker seg mot hverandre og lyset. Her noen høstbilder og noen vinterbilder.

Gjennom Fyllingsdalen om natten

Om dagen, om natten, om våren, om høsten... En glede å kjøre fra Oasen mot Løvstakktunnellen gjennom lønnealleen som er plantet der. Kanskje vakrest om høsten, når bladene skinner gult og rødt. Og om natten, med lyktene som lyser gjennom det gylne bladverket.

Ånden i treet

Som i "A Song of Ice and Fire" - så sitter kanskje de gamle guder i trærne, og man kan skimte ansiktene deres. Ikke så mye makt lenger, men de ser og tenker... Her i et bøketre, fra Kristiansand

Fjellbjørk

Om vinteren ser man dem knapt.. De minste er borte under snøen.. De største er morsomme utfordringer ned bratte skråninger, skal man rundt, over eller under?? Får man begge skiene med, eller sitter man i fellen? Jeg elsker bratte trevokste bakker...

Men nå er det høst. Det meste av løvet er borte nå, men noen gylne blad henger igjen. Jeg lar ungene stå undrer treet, rister på stammene og se: det regner gullpenger!

Et vakkert rognetre

Bladene borte og bærene igjen...
Dette rognetreet var så velformet at man skulle tro det var kjøpt i en blomsterbutikk. Fra Hamlagrø

Gul ask

Høsten bærer regn, regn, regn.
Men en morgen er himmelen høy og klar
høsten er som i våre drømmer.
Asken i Olaviken skinner
i sin gulgrønne glans
og asfalten er pyntet med askens løv

Adam i Paradis

I hagen ved siden av hotell Terminus (Zander Kaaes Stiftelse) som hotellet nylig har kjøp og dermed gjort tilgjengelig for konferansegjester, traff jeg på denne fyren. Denne hagen må være et lite Paradis, for her var det ikke noe snakk om tildekking, fikenblad, lønneblad eller i det hele tatt!
En observant sjel med humor har latt vår Adam få stå...

"Innbyding" av Vesaas



Ask i Olaviken. På vei til å bli gul.



Vil du gje meg handa ved månens skin,
lauv du er –
Under open himmel. Over open avgrunn.

Som lauv
er du og eg.
Fort skjelvande,
og fort borte.
Kom -

 

Tarjei Vesaas

Løynde eldars land (1953)

Kan man kombinere liv og trær bedre?

Det beste med bøken

Det beste med bøken
er den glatte, grå barken
og den stramme
struttende stammen
kneisende
Jeg lar fingrene gli
over smale furer
og tenker
fine ting

Almebord fra Ibsens eiendom

Dette fantastiske almebordet, som vi har nytt deilige måltider på i Osa, kan på alle måter kalles litterært! Laget av en alm fra Ibsens Venstøp i Skien.

Hul eik midt i veien

"Hule eiker?" sa Roar hjelpsomt. "Liker du hule eiker?" Tenk, på vei til Jondal, rett før Tørvikbygd, så har de bygget veien rundt treet. Veien er delt, i midten står en hul eik!"
Jeg fulgte med, da jeg kjørte mot Strandebarm i kveld. Og brått så jeg den. Vrengte bilen til side, gikk ut i kvelden. Virkelig stor og bred. Tenkte på det Jorunn hadde sagt, at en eik "bruker 500 år på å leve og 500 år på å dø".
Jeg trådte halvveis inn i eiken. Det var helt mykt å stå der, bunnen gav etter. En sterk og mild duft av sopp steg opp og fylte kvelden.

På jakt etter hule eiker i Kanadaskogen

 Idag gikk jeg en liten og veldig hyggelig tur i Kanadaskogen. Naturvernforbundet hadde tematur. Olaug noterte, Anders målte, Jorunn strålte, Gunnar puttet insekter på glass... Ti eiker senere var det bollefest i lyngen... Vil du se etter eikene selv, så startet vi på Spelhaugen... vi gikk ikke langt, men alle var enige om at det hadde vært flott!

Et troll i Kanadaskogen

Vi trodde at troll

ble til stein

 når solen stod opp 

Eventyr og fanteri!

Fakta er:
trollene sprekker ikke!
Men de må slå rot og sakte
blir de
gamle trær!

Se denne gubben jeg traff

 i Kanadaskogen i dag!

Et stabbende, rasende troll
ble truffet av solen

røttene fester seg

grenene spruter

en seig gammel eik.

Men ansiktet ditt er forferdet.
Hvorfor så redd?

Er det ikke bedre

når alt kommer til alt?
Å stå rolig i dagslyset
kjenne på solen
kjenne på regnet

Ikke med hjerte av stein

men men nerve av tre?

Det står iallefall til liv! 

Mer om Kanadaskogen, se tidligere innlegg:
- Løp eller gå deg bort
- Eikelifjellet
- Ospelund på Eikelifjell

Kjærlighet! Hjerter! Julepynt fra Tivoli

I Kjøbehavns Tivoli står en hestekastanje som bare er fantastisk vakkert pyntet, med store, røde, lysende hjerter.... Her er symbolverdien sterkere enn estetikken, og det fungerte veldig, veldig bra(synes jeg...)

Åh, TIVOLI.
Åh, BRENNEDE HJERTER

Åh, FØRJULSTID

Bøkeskogen på Lindås har dansk opphav!

Flott oppslag i BT i dag, der Tor Myking, skogforsker, og Geir Atle Ersland, historiker, samarbeider om å undersøke det genetiske og historiske opphavet til bøkeskogen på Lindås.
I artikkelen går det frem at  skogen ikke stammer fra Larvik, som før antatt, men fra Danmark.
Nå burde jeg jo hatt noen fine bilder fra bøkeskogen på Lindås. Der har jeg vært en gang, og tok ingen bilder. Ungene løp i alle retninger...
Men jeg legger inn noen bøkebilder likevel, fra Løvstakken og Knappen.

Litt fakta om bøk:
Kan bli opp til 48 meter høyt, stammen tre meter tykk.
Bøketreet har en stamme som blir rettere med årene.

Populært i hekk.

Man kan ta et blad, skrape vekk det som er mellom nervene, og få et mønster som ligner et fiskeskjelett... (tja, det er og et faktum)

Nydelige, blanke blader
Nydelig, grå stamme




http://www.skogoglandskap.no/Artsbeskrivelser/boek

Hemmelige åpninger. Det er den draumen

Også trær har sine gåter, noe som er lukket, noe som kan åpne seg.  La oss glede oss over hemmelige åpninger, spennende sprekker og glimt av unevnelige livsnerver.

Den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund
skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Fra Dropar i austvind (1966)

Hagtorn - et høstblikk og en litterær allusjon fra Veien til Swann, Proust

Jeg parkerte bilen og trakk pusten, forsøkte å samle meg, var litt stresset. Da falt blikket mitt på hekken på andre siden av veien, en hagtornhekk. Eller først så jeg fuglene: svarttrost, gråstrost, nøtteskrike. Det var liv og røre i hekken. Fugleglede, fuglelykke. Jeg tenkte: Høsten er en fin tid for en liten fugl. Så så jeg nøyere på hekken. Hagtorn! Det er så fint!

I huset jeg bodde før, i Sandeidbrotet, hadde vi en kjempefin sibirhagtorn i hagen. Den blomstret så nydelig om våren! Fantastisk. Jeg sitter nå og føler på at "hvorfor har jeg ikke en her?" Kanskje jeg bør plante en?

Den litterære allusjonen er til På sporet av den tapte tid, Marcel Proust. I farten kan jeg ikke nevne alle hagtorn-referansene der, men om jeg husker (og jeg husker, men vagt), så snakker vi her om de vanlige hvite, tror det dukket opp noen rosa? og dukket det opp noen fylte, til motsetning fra de enkle... Nåja, jeg har vært mer opptatt av Prost og de deilige klærne (se mitt gml innlegg om Madam Swanns morgenkjoler), enn de deilige blomstene... Men iallefall, allerede i første boken, Veien til Swann I, møter vi hagtornen første gang... (min venn, hagtornen.. sier han det et sted, høres ut som Wergeland). Og selv om jeg her har hagtorn og høst, og ingen bilder av deilige hvite blomster, så siterer jeg flittig:

Det var i "Maria-måneden" at min kjærlighet til hagtornblomstene for første gang ble vakt. De var ikke bare til stede i kirken, å denne hellige grunn som vi alle fikk lov til å betre; anbrakt på selve alteret; uadskillelig forbundet med liturgiens mysterier som de var delaktige i, slynget de ut og inn mellom alterets kandalabre og hellige kar sine grener, som var bundet sammen på langs til et overdødig flettverk, og som forekom ytterligere vakre på grunn av det takkete omriss på bladverket på hvilket der som på et brudeslør var strødd ut et dryss med små buketter av lysende hvite knopper. Men, uten at jeg turde sende dem annet enn enkelte stjålne øyekast, følte jeg at denne festlige dekorasjon var levende, og at det var naturen selv som, ved å skjære til bladenes takkete kant og ved å strø ut dette hvite blomsterdryss, hadde latt utsmykningen bli verdig dette som på en gang var en folkelig forlystelse og en religiøs høytid. Litt høyere oppe hadde enkelte blomsterkroner med ubekymret ynde foldet ut sine blader, og som en siste slørete pynt bar de så skjøedesløst buketten med støvdragerne, som var fine som spindelvev og likesom hyllet hele blomsten

 inn i en sky, at når jeg prøvde å følge og å fremstille inne i meg denne blomstringsbevegelse, så forestilte jeg meg den som den forte og overgivne hodebevegelsen, med skjelmske sideblikk og sammenknepne øyne, til en lattermild og  travel ung pike i hvitt."

-- det er mer om blomstene, mye mer, men siden Proust er mer utbroderende enn egentlig kort og konsis, så får det holde (og det til tross for at jeg nå, litt senere i samme bok, fant akkurat dette vidunderlige møtet med de rosa hagtornene, enda skjønnere enn de hvite... ).



Vakker, stor hagtorn utenfor Domkirken, Bergen.
Tatt 25. oktober 2011



Så mens vi gleder oss til våren og hvit hagtorn, kan vi nå nyte de vakre snodde grenene, de flikete bladene og de skinnende bærene... Og om jeg husker rett, så blir bladene vakkert gule, før de faller av.. Se deg rundt, de er overalt!

(Men fuglene, de fløy da jeg kom---)

Mer om hagtorn, se http://www.rolv.no/urtemedisin/medisinplanter/crat_mon.htm

Rognetreet. Vakker som min datter!

Jeg gikk og tenkte på om hvert menneske har "sitt" treslag, eller ligner på et tre.

Jeg reflekterte da over hvordan jeg skulle klassifisere bror, søster, svogere, svigerinner, foreldre etc etc. Jeg vet ikke om jeg akkkurat kom så langt med den...

Men jeg falt ned på dette: Min datter er som et rognetre. Det er treet jeg velger for henne.

Det er kanskje de skinnende vakre bærene jeg tenker på, den gull-orange tonen som lyser mot oss om høsten, som gjør at jeg tenker på min datter, som har slikt vakkert, skinnende gullhår.

Men det er andre ting også: Rognen er så ung og sjarmerende, de vakre hvite blomstene om våren, er det ikke som en ung kvinne? Før den springer ut står knoppene der så håpefulle. Bladene til rognen er spennende og fint formede. Rognen skyter opp, men får en vakker form, og blir akkurat passe høy og passe stor. Nydelig hele året.

Alm i lønn! Grønn og skjønn!

 

Se bare hit,

en godbit!

Alm vokser i lønn

grønn i grønn,

virkelig skjønn!

Jeg var på vei ned mot Skansen brannstasjon etter tur over Vidden lørdag. Rett før bronsehjorten (som står under en alm) står det en gammel lønn. Og i lønnen vokser det en liten alm! En stranten lang kvist, men likevel, stolt og egenrådig, en alm. Ja, det er virkelig spesielt og fantastisk. Jeg ble bare lykkelig da jeg så det! Måtte tekste Elisa med en gang, hun har jo lagt inn en så fin kommentar om almespiren utenfor vinduet på Kolle!

Det er jo ikke noe blivende sted for denne! Men likevel! Alm i lønn er skjønn!

Tidligere innlegg om almen

Gamle lønnetrær: Céret i Frankrike

Jeg hadde egentlig bestemt meg for bare blogge om norske trær, men jeg gjør et lite unntak for de fantastiske lønnetrærene i den lille middelalderlandsbyen Céret, Frankrike. Vi er i en liten fransk middelalderby ved grensen til Spania, og mellom de vakre husene og gamle murene er det de mest fantastiske lønnetrær. De er så høye, stammene er så brede og så krokete at det ser ut som om trærne var her først. Og husene vokste opp rundt dem! Dette er nydelig! Blandingsfølelsen mellom skog og by og gammel natur og gammel kultur. Det er herlig. Det gir en fred.

Jeg har tatt bilder, og legger noen ut her, men stemningen er umulig å fange, i alle fall for meg og mitt komptaktkamera. Man må helst gå her, la hendene stryke på stammene, bøye hodet bakover og følge stammen opp mot kronene som fletter seg inn i hverandre høyt over de gamle husene i de smale gatene.

 Jeg har også vært på Muse d’Art Moderne og sett kunstnere som bodde her på begynnelsen av 1900-tallet, og de var like fasinert av de vakre lønnetrærne den gangen, som jeg er i dag. Og det er flott å tenke på, at for over hundre år siden var disse træne gamle og tykke og krokete. Som i dag.



Chaims Soutine Les Platanes à Céret