Linden blomstrer i Bergen nå. Dufter så det kjennes overalt

Lindeduften er så søt og eggende og brer seg over store områder. Nå blomstrer linden i Bergen. Elin og jeg snakket om det forrige uke. Men senere da jeg gikk under lindene på festplassen var det glemt. Heldigvis trenger man ikke huske slikt, for hmm, sniff, sniff, hva er det for en deilig duft? Jeg stoppet opp med nesen i været og snuste rundt. Å, så godt det luktet! Så husket jeg det og så opp: Linden blomstrer! Linden blomstrer!                                                              
Jeg vet at jeg i min lindebegeistring og lindeiver for lenge siden burde trukket frem den ultimate lindehistorien,  som kanskje er fra På sporet av den tapte tid. Smaken av Madeleine-kake og lindete får fortelleren til å huske ting fra barndommen som hadde blitt helt borte. Det er en klassisk historie om hvordan minnet fungerer. Hvordan luft og smak kan få minnet, og følelser knyttet til minnene, til erindringen, frem.  

Men jeg tenker mest på naboen min, Theis,  når jeg går forbi en duftende lind. Den første sommeren i gaten jeg bor, og jeg gikk forbi hans tre. Det duftet så vidunderlig. "Er du glad i trær", spurte Theis meg. "Ja, det er jeg", svarte jeg. Men senere tok han treet, som vokste for nær ledningene. Og nå er Theis borte, Theis som alle ungene var så glad i. Theis som sa: "Det er ok at ungene løper gjennom hagen min. Men jeg vil at de skal si hei til meg når de ser meg i hagen." Alle ungene sa hei til Theis. Lindetreet hans er borte, og Theis er borte. Men linden i byen dufter!

Dersom jeg skulle vært et tre, ville jeg vært en lind. Kanskje det bare er navnet jeg liker så godt? Og de vakre, hjerteformede bladene. Det at treet kan være stort og lite. At det slår nye skudd på gammel ved. At det blomstrer! Jeg ville gjerne vært en lind!

Mine tidligere innlegg om lind:
Lind i Bergen sentrum,
Linden: Tro og Utro og
Verdens vakreste lindealle